En reindriftsfamilie bor der reinen er. Derfor må vi reise til en sommerleir på Nordkinnhalvøya – på toppen av Norge – da vi skal besøke Ellinor Guttorm Utsi denne solfylte august-ettermiddagen.

Bussturen fra havna i Kjøllefjord til samefamiliens sommerleir, Davvi Siida, tar bare noen minutter, men før vi ankommer destinasjonen, rekker vi å lære at samefolket består av omtrent 72.000 mennesker i Norge, Sverige, Finland og Russland, og at omtrent 40.000 av dem bor i Norge. Vi får også med oss at samene fikk sitt eget flagg i 1986, og sitt første Sameting – i Karasjok – i 1989.

Slike tall og datoer er det lett å lese seg til. Det vi har i vente er mer interessant, for det vil gi oss et mer personlig innblikk i – og en bedre forståelse av – den samiske kulturen. Jeg innser – litt skamfull – at jeg, til tross for at jeg har bodd i Norge i hele mitt liv, har lite kunnskap om urbefolkningen i mitt eget hjemland. Heldigvis er det i ferd med å endre seg.

 

Lavvoen i terrenget på sommerstedet til familien Utsi er ikke det første jeg legger merke til i det bussen svinger inn i oppkjørselen til eiendommen. Heller ikke den torv- og plantekledde bygningen vi snart skal gå inn i. Nei, det som umiddelbart trekker til seg både mitt og alle de andre gjestene sine blikk er den vesle reindyrkalven som står og snuser på Ellinor Guttorm Utsi sitt fargerike kofteskjørt mens hun klapper den kjærlig. På høyre side av hodet til kalven ser vi begynnelsen av et gevir som i løpet av det neste året vil vokse seg stort og sterkt. På den venstre siden ser vi bare en kul, for der har det vesle geviret knekket og henger slapt ned foran øret.

Den lille kalven heter «Č». Den samiske bokstaven uttales ‘tsj/tsje’, som i «kløtsj».

– Han er oppkalt etter mannen som fant ham; Kjetil, forteller Ellinor.

Moren til Č var sporløst forsvunnet, så Kjetil tok med seg den lille kalven til samefamilien på Davvi Siida i håp om at de kunne fostre ham opp. Nå er han cirka tre måneder gammel.

– Vi gir ham samme type melk som kopplam får. I tillegg er han gal etter sopp, og denne sommeren har vi hatt store mengder av det, smiler Ellinor.

Etter å ha ønsket alle velkommen, viser hun vei inn i den torvkledde hytta som består av to store, runde og åpne rom med gang imellom. Vesle Č følger etter og vil helst være der menneskene er. Det får meg til å undre på om han noen gang vil klare å løsrive seg fra sin nye familie og finne tilbake til reinsdyrene på vidda.

– Før han døde, spurte jeg min gamle far: «Hvis du kunne velge; ville du da ha valgt den moderne måten å gjete rein på, med snøscooter? Eller ville du ha gjort det på den tradisjonelle måten, med reinsdyr og ski?

Ellinor lar spørsmålet henge i lufta noen sekunder mens hun ser på oss fra plassen sin lengst borte fra inngangsdøra i det store, åpne rommet med ildsted i midten. Hytta virker håndlaget ned til minste detalj; for eksempel ser det ut til at noen har «spikket vekk» barken fra tømmerstokkene som holder veggene oppe.

Ellinor står oppreist i sin fargerike samekofte som hun har sydd selv, mens vi sitter behagelig på myke reinsdyrskinn. Hun fortsetter:

– Faren min svarte at han selvsagt ville ha foretrukket den moderne måten å samle flokken på. Å gjøre jobben med kun reinsdyr og ski til å hjelpe seg med var svært hardt arbeid, og de reiste alltid alene. Han sa han hadde vært kald så mange ganger at han aldri ville bli varm igjen. Jeg er glad for at vi har snøscooteren vår.

Egentlig skulle Ellinor sin ektemann, Ailu Utsi, ha vært her sammen med oss, men akkurat i dag hadde han et viktig ærend et annet sted. Det ser ikke ut til å gjøre Ellinor noe. Hun er vant til besøkende og liker å fortelle turister om det samiske livet og om deres kultur og historie. Dessuten er hun utdannet innen samisk design og duodji som er et tradisjonelt samisk håndverk (selv om moren hennes helst skulle sett at hun valgte et mer inntektsinnbringende yrke som f.eks. sykepleier), og i utsalget i den andre enden av hytta kan vi kjøpe mange av produktene hennes. Ved siden av reindriften, gjør hun det godt som designer.

 

Om vinteren bor Ellinor og Ailu i Tana i Troms, omtrent 250 kilometer fra Kjøllefjord. I april hvert år følger de imidlertid reinsdyrene sine til Nordkinnhalvøya – eller «Čorgas», som den heter på samisk. Til sammen er det ti samiske familier som jobber med reindrift her om sommeren, og mellom seg har de rundt 5800 reinsdyr. De går fritt og beiter gjennom hele sesongen. Alle dyrene er merket i ørene, slik at det er tydelig hvem de hører til. Ifølge Ellinor, finnes det 3000 ulike reinsdyrmerker bare i Finnmark.

– 1. september begynner vi arbeidet med å samle alle dyrene igjen. Da bruker vi firehjulinger, i tillegg til å gå til fots og nyttiggjøre oss av hunder, forklarer Ellinor.

Deretter blir en del av dyrene fraktet til slaktehus i lastebiler.

– Vi slakter til eget bruk, og vi benytter selvsagt alle deler av dyret. Kjøttet blir stekt, kokt, røkt, grillet eller tørket, sier Ellinor.

Hun forklarer at tørking er den tradisjonelle måten å konservere kjøttet på. De salter det, henger det ut til tørking i januar i den kaldeste perioden, og så er det klart til å spises.

– Tørket reinsdyrkjøtt er lett å ta med seg når vi går i fjellet. Etter en stund, når vi trenger en pause, så slår vi leir, fyrer opp bål og koker kaffe. Vi liker å dyppe tynne remser av tørket reinsdyrkjøtt oppi kaffen, for det gjør kjøttet mykt og gir det en spesiell smak. Da blir det et godt måltid.

Samene bor ikke lenger i lavvoer, men i vanlige hus som folk flest. Likevel benytter de seg fortsatt av de spesielle teltene når de er på reisefot med reinsdyrene. Men før de setter opp lavvoen i naturen, er det én viktig regel de alltid må følge:

– Vi må spørre naturen om tillatelse. I vår tro har vi en oppfatning av at området har vært brukt av andre – og kanskje fortsatt er i bruk. Måten vi spør naturen på er å gå i oss selv og spørre om å få fred og harmoni til å bli værende i området en liten stund. Vi får aldri svar i form av et ja eller nei, men vi spør likevel – av respekt for naturen, forteller Ellinor.

Det anbefaler hun også oss gjestene å gjøre neste gang vi skal overnatte ute i det fri, for da vil vi føle en dypere forbindelse med naturen, mener hun.

– Vi pleier å si at natur er vår kultur, og når vi følger reinsdyrene våre, er det naturens lover som gjelder. Men til gjengjeld får vi også mange produkter fra dyrene. Dette…, sier Ellinor, og viser fram en pels-sko med krøllet tåspiss, –… er et beinskinn, og av det kan vi lage vintersko og mange andre nyttige produkter.

Noen lurer på om skoene er glatte, men det er de ikke, forteller Ellinor, for skinnet på undersiden av fottøyet er satt sammen i hver sin retning og møtes på midten, som gir et fast grep selv på en is- og snødekt bakke.

Ellinor har ofte tenkt på all den kunnskapen forfedrene hennes hadde om naturen, selv uten å ha lest en eneste bok.

– De visste at seljebark gjorde lær vanntett, men også at det kan brukes som medisin. Hvis du har tannpine, kan du tygge på seljebarken, sier hun.

Årsaken er at seljebark inneholder salisylsyre som virker febernedsettende og lindrer smerte. Stoffet finnes blant annet i Aspirin.

Ellinor viser oss en runebomme; en samisk tromme bestående av et reinsdyrskinn trukket over en treramme. Instrumentet er dekorert med ulike symboler malt med farge laget av bark, og de forestiller guder. Samene har egne guder for alt fra sol og vind til fiske og jakt. Frem til langt ut på 1600-tallet, brukte samiske sjamaner slike trommer for å komme i kontakt med naturen.

Ellers finnes det få autentiske eksemplarer av det spesielle instrumentet igjen i verden. Det har en trist årsak: På slutten av 1600-tallet sa den norske kirken at runebommene «tilhørte djevelen». De samlet inn alle eksemplarene de fant og brente dem.

– Kirken og staten tok mange ting fra samene. Det var en skambelagt tid for folket vårt, som ingen ville snakke om. Derfor har jeg ikke lært noe om runebommen fra foreldrene mine, men jeg har lest en del litteratur skrevet av folk som har gjort undersøkelser og skrevet ned det de fant ut. Jeg er stolt av trommen min, og jeg skammer meg ikke over å snakke om den, sier Ellinor.

På begynnelsen av 1900 tallet ble det innført flere ulike tiltak som hadde som mål å utslette samisk kultur og identitet. Blant annet fikk ikke samene kjøpe eiendom dersom de bar samiske etternavn, og dermed måtte mange ta nye, typisk norske etternavn som ofte bar benevnelser som …eng eller …slett.

– Men da jeg startet på skolen på 1970-tallet, var det for første gang mulig å velge samisk som andrespråk, og i dag er det blitt enda bedre: Nå er samisk akseptert som hovedmål på skolen, og vi har egne barnehager og skoler helt opp på videregående nivå. Vi kan også studere samisk på universitetsnivå, og vi har samiske TV- og radio-nyheter som kringkastes over hele landet, forteller Ellinor.

 

Samenes nasjonaldag, 6. februar, ble vedtatt av Samekonfgeransen i Helsinki i 1992. Den er felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Danmark, og er en feiring av det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. «Dette var første gang i historien nord- og sørsamer fra Norden samlet seg til et stort møte for å drøfte felles samiske problemstillinger over nasjonalstatsgrensene. En samisk bevisstgjøring ble født, og den lange prosessen frem mot folkerettslig og demokratisk likeverd begynte».
_{Kilde: https://www.fn.no/om-fn/fn-dager-kalender/kalender/samenes-nasjonaldag.}

Etter den interessante historiefortellingen, benytter mange av oss anledningen til å kjøpe med seg en duodji og annet håndtverk fra Ellinors utsalg.

Ellinor forteller at familien prøver å holde ham utendørs, men han vil helst være der de er. Det går greit nå – mens han enda er på størrelse med en stor hund…

To måneder etter besøket vårt hos samene, ringer jeg Ellinor for å høre om hvordan det går med Č. Hun kan opplyse om at han fremdeles er like tam og folkekjær.

– Men han er litt rampete og prøver fortsatt å snike seg inn i huset her på vinterstedet vårt. Neste år tror jeg ikke vi kan ha ham lenger for da blir han for stor, ler hun.

Vi får se på det …

Du kan lese mer om denne utflukten her.

Flere utflukter fra Kjøllefjord
Høstbesøk hos samene
Snøskuter under polarhimmelen (vinter/vår)

Dette var den 10. og siste historien i serien med reisebrev fra min første reise med Havila Kystruten. Men fortvil ikke, jeg har flere eventyr i vente!

 Varm hilsen fra Josefine Spiro