Det er ikke antydning til tvil, verken i stemmen eller blikket til Anita Isaksen, der hun sitter ved kapteinens runde bord i restaurant Havrand om bord på Havila Capella. Det første møtet med det hun kaller «Dronninga» tente en helt spesiell gnist i henne – en gnist så sterk at den gang etter gang har dratt henne ut av søvnen og senga – og ut på balkongen hjemme i Vadsø.

– Jeg har ikke gått glipp av Dronninga en eneste gang. Av og til, når gubben sier at kanskje vi skal dra på campingplassen, så sier jeg: «Men Capella kommer!». Da sier han: «Så gæren kan du ikke bli».

Men Anita er så «gæren». Og hun innrømmer det gjerne.

– Jeg bobler over av glede når jeg ser det vakre skipet komme over horisonten. Jeg vet ikke hva jeg kan sammenlikne følelsen med, sier hun.

– Men det vet jeg, utbryter plutselig en stemme fra andre siden av bordet.

Der sitter kaptein Brynjard Ulvøy lutter øre, med et smil som strekker seg fra bartekant til bartekant under den lyshårede overleppa. Ved bordet sitter også noen av hans yngre navigatør-kolleger. Kapteinen fortsetter:

– Se for deg at du er en unge, du er blitt fem år, du går inn på butikken sammen med bestefar, og så sier han: «Skal vi kjøpe en pose Smash?»

Hele bordet bryter ut i latter, slik mannskapet gjerne gjør når kapteinen kommer med en av de vittige kommentarene sine, enten det skjer i restauranten, i de ansattes oppholdsrom, i byssa eller på broen. Kapteinen passer på å vise seg litt overalt og sjekke stemninga om bord, for er det noe han er opptatt av, så er det at de ansatte skal ha det godt på jobb.

Det begynte med lyden av en båtmotor

Anita var 12 år gammel da hun fikk øynene opp for båter. Det startet med et sightseeing-fartøy i hovedstaden.

– Jeg dro alene, og størst var det når jeg hadde penger til å bli med på den lengste turen som varte i tre timer, minnes hun.

Det var ikke først og fremst sightseeingen hun var opptatt av – Oslo var tross alt hennes egen hjemby – men båten i seg selv.

– Det var noe med lyden av motoren og småduringen jeg kjente om bord, forteller Anita. 

Endelig kom Havila Capella til Vadsø

Siden har interessen for båter vokst seg større og større. Derfor ble Anita litt skuffet da hun, etter å ha flyttet til Vadsø sammen med ektemannen i 2021, oppdaget at den nydelige sjøutsikten deres ikke inkluderte massevis av skip.

– Jeg trodde det skulle komme mange skip inn i havna i Vadsø, og jeg trodde at de kom til å fløyte, sier hun og ler, vel vitende om at den mangeårige lidenskapen hennes for skipsfløyting, motordur og tåkelurer er litt spesiell.

Men så en morgen fikk hun se Havila Kystrutens første skip, Havila Capella, komme seilende inn i havna med nymalt blå baug og gullstripe på toppen. Da var det som om hjertet hennes svulmet litt ekstra. Det var bare ett problem: Capella fløytet ikke. 

Fløytet tre ganger

Noen få måneder senere, den 15. mars 2022, sendte Anita følgende melding til rederiet:

«Hei (…) Vi bor nederst ved moloen, og jeg bare elsker å sitte og følge med på skipene inn og ut.  Har forresten dere også den skinnsykt teite regelen om at det ikke kan fløytes før kl. 8.00? Jeg flyttet opp hit i fjor sommer (er fra Oslo), og hadde gledet meg som en unge til å se Hurtigruten (nå er jeg jo heldig å kunne se dere og), og ikke minst; høre skipsfløyta! Men nei, ikke et pip. Hvis dere ikke har den regelen, så «ligg på hornet» i morgen da?! »

Anita fikk svar samme dag, med beskjed om at meldingen hennes var videresendt til kapteinen.

Allerede dagen etter skrev Anita til rederiet igjen:

«De fløyta – tre ganger!  Så fantastisk flott å høre, som musikk i mine ører.  Jeg sto på terrassen og filma.  Tusen takk!  (Send gjerne denne til den snille kapteinen)»

– Jeg stod der som vanlig og skulle filme, og så kom den herlige fløytinga. Jeg skvatt så fælt at jeg kom borti mobilen slik at jeg ikke fikk filma allikevel. Men så fløyta de igjen på vei ut, og da fikk jeg gjort det, forteller Anita.

Det var tilfeldigvis kaptein Brynjard Ulvøy som stod på broen til Capella den dagen, og som tok sjansen på å fløyte til henne kl. 6.45 om morgenen. Han fikk heller ta det til seg hvis det skulle dukke opp klager på at han forstyrret morgenstundens fred, tenkte han.

– Jeg ble dypt rørt og takknemlig da Brynjard fløytet for meg første gang, det er faktisk det fineste noen har gjort for meg. Jeg er også utrolig glad for at det er nettopp kaptein Brynjard som er på jobb nå når jeg er om bord. Det er stor stas å endelig få møte ham, sier Anita.

Heldigvis for Anita, har Brynjard fortsatt å fløyte til henne hver gang han kommer innom Vadsø, og han er ikke på langt nær den eneste …

– Dronninga leverer alltid, og jeg blir like rørt og takknemlig hver gang.

Etter den første fløytinga i mars i fjor, har Anita filmet «Dronninga» hver eneste morgen skipet har anløp i Vadsø. Hun står også alltid opp for søsterskipet Havila Castor.

– Men Castor fløyter ikke. Derfor er hun bare nesten like vakker som Capella, smiler Anita.

Filmene har hun lagt ut på Facebook-gruppa «Havila Kystrutens venner», ofte sammen med en personlig betraktning eller et selvskrevet dikt, til stor glede for de mange medlemmene i gruppa. 

Fikk hederstittel

 I møtende stund er det fem dager siden Anita gikk om bord på Havila Capella for aller første gang. Hun var riktignok på en havn-til-havn-reise med Castor i fjor sommer, men det var uten overnatting, og selv om interiøret i skipet var vakkert, og personalet ifølge Anita var «helt fantastisk», så drømte hun om å reise på en skikkelig tur med «Dronninga». Da det ble kjent at hun faktisk skulle få muligheten til å gjøre det, bestemte rederiet seg for å gjøre litt ekstra stas på henne. 

Det var ikke alt. Andre dag om bord, inviterte kaptein Ulvøy Anita til å besøke broen under innseilingen til Trondheim by. Og hun skulle få stå for fløytinga.

– Hvordan synes du Anita virket da hun kom inn på broen, spør vi kapteinen.  

– Nervøs …, begynner han, og kremter litt.

– Eller nei …

– Jo, jeg var kjempenervøs, bryter Anita inn; – og da jeg skulle fløyte, var det så vidt jeg turte å trykke på knappen. Men det var så stort å møte kapteinen. I tillegg var jeg jo litt flau fordi jeg er hun som står på land og vinker og er så happy for å høre skipsfløyta og se det vakre lysspillet som blir satt i gang for min skyld, sier hun.

– Ja, men vi synes jo det er veldig hyggelig og litt spesielt at det står en person i Vadsø som følger med på oss og setter pris på oss, smiler kaptein Ulvøy. 

* Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da Havila Capella seiler inn mot Vadsø tidlig om morgenen fredag 3. mars, står Anita selv på broen med pekefingeren på den lille knappen som har makt til å sette i gang skipshornet så det ljomer mellom hus- og fjellvegger. Blikket har hun festet på kapteinen. Han nikker bekreftende, så hun trykker bestemt på knappen. Først lenge, deretter kort, og så lenge igjen. Tre sterke tut. 

Etterpå forter hun seg ut på gangveien utenfor broen, med det norske flagget i hånda, klar for å vinke til ektemannen som hun vet står på balkongen hjemme i det lysegule huset bak moloen i Vadsø. Så snart det er gjort, skal han sette seg i sin Isuzu D-Max pickup og kjøre de 3,4 kilometerne ned til Vadsø havn for å hente henne.

Anita takker for seg og sier adjø til kapteinen og resten av folket på broen før hun går for å hente kofferten sin og gå ektemannen i møte på kaia. Men en ting er sikkert: Det blir en tur til, og da skal «gubben» få være med.